lørdag 7. april 2018

Ishavskjerringa

Eg synest Ishavskjerringa i Brandal på Sunnmøre er eit 
flott syn der ho står ved 


 vender blikket mot havet
og har Sunnmørsfjella bak seg.

Monumentet er laga av
kunstnaren Tore Bjørn Skjølsvik.
" ISHAVSKJERRINGA
Sidan Sunnmøringane starta selfangst har der heile tida
 vore ei dame det har blitt snakka lite om. "Ishavskjerringa".
 Ho som alltid sat igjen heime

 når mannen og ofte både ein og fleire søner reiste på ishavet.

 Som regel byrja dei på denne farefulle seglasen så snart 
dei hadde fått prestehanda på seg.
Dei tenkte ikkje så mykje på faren med det, 
men meir enn ein gong har både far og son kome vekk på same skute. - 
Dei var sterke, sjølvstendige kvinnfolk. Ofte med store barneflokkar,
 som heldt styr på det meste medan mennene var på ishavet.
 Dei hadde ikkje radio som kunne melde ifrå heim korleis stoda var. 
Ho som sat heime visste ingen ting frå dei gjekk ut kring neset 
og til skuta kom siglande inn mot heimestrender igjen.
 Der sto ho, ute på yttarste neset og speida etter skuta 
når den var ventandes heim  Var flagget på heil eller halv stang tru? 
Ofte kom dei ikkje i det heile tatt.
 Skuteforlisa var mange og dramatiske.
 Dei største katastrofane var i 1917 då sju skuter forliste,
 seks i isen og den sjuande på veg til Grønland.
 87 mann kom vekk. Den andre var så seint som i 1952 då det kom vekk 
fem skuter med 78 mann. 
48 koner med 98 umyndige born sat igjen heime utan sin forsørgjar.
Ishavskjerringa hadde ansvaret for heimegard med krøter, sauer, 
slotten og ofte ein stor barneflokk. Ho rodde også små - sjøen
 for å spe på hushaldinga.
Monumentet over "Ishavskjerringa" er no kome på plass
 ved uteområdet på Ishavsmuseet i Brandal. 
Den skal minne oss alle, både i dag og i framtida,
 om deira store innsats og ansvar for barneflokk,
 besteforeldre og heimegard. Medan mennene kjempa sin kamp 
mot naturkreftene på ishavet for å ha eit levebrød
 og i mange tilfelle aldri kom heim."





7 kommentarer:

  1. Det er sterkt å lese.
    Flott at minnesmerket står der i dag.

    God helg!

    SvarSlett
  2. Jeg er enig, hun er et flott syn der hun står. Og det er vel fortjent at kystkvinnene får dette minnesmerket.

    God søndag til deg og dine!

    SvarSlett
  3. Så flott minnesmerke! Det må ha vært utrolig tung for de som satt hjemme og ventet.
    Klem

    SvarSlett
  4. Heisann, ja, det var en tøff tid for alle, både de som var igjen hjemme og de som var på sjøen. Har tenkt mange ganger på disse kvinnene, har til og med skrevet en sang om hvordan de hadde det. Trodde Herren i huset kunne tonesette teksten, men det ble det aldri noe av... Nå ligger den i skrivebordskuffen.
    Ha riktig god søndag ;:OD)

    SvarSlett
  5. Minner fra farne tider. Selvfølgelig er det vondt å lese, men samtidig kan vi ikke ta innover oss alt forfedrene våre strevde med. Det var den tids utfordringer, og nå til dags er det andre. Men respekt for disse kvinnene og mennene skal vi ha, for all del.
    Og et monument er på sin plass, så absolutt. Vi skal ikke løpe fra historien vår, men vi skal heller ikke ha dårlig samvittighet for ting vi ikke er ansvarlige for. Synes jeg.

    Her har det vært grått og vått i hele dag. Snø, sludd og regn innbyr ikke til uteliv akkurat, men fikk gått en tur i slapset etter gangveien. Litt trim er bedre enn ingen...

    Ønsker deg ei fin uke!

    Klem

    SvarSlett
  6. Så fint bilde. Vi var der en tur i fjor og jeg lot meg også fasinere av denne damen! Ha en finfin dag i den gryende vår!

    SvarSlett
  7. For et flott monument og for en bakgrunn. Det er virkelig et vakkert bilde!
    Men historien er forferdelig. Sant nok at vi har vårt å streve med også i dag, men det er vanskelig å sette seg inn i deres slit og savn.
    Takk for at du minner oss på det.
    Beste hilsener fra Tove/fargeneforteller

    SvarSlett

Eg set stor pris på at du legg igjen ein kommentar :-)